Tilfellet Hans Rosling

RoslingEn nå 66-årig statistiker er en av mest sette på You Tube. Det Hans Rosling forteller om er befolkningsutvikling sett fra ulike perspektiv som helse, fertilitet, religion og økonomi. Over 10 millioner klikk på You Tube med dette temaet er en gåte det er all grunn til å se nærmere på. Etter at han «debuterte» på ted.com i 2006 ble Rosling en «overnight sensation». Siden har han fått overført flere forelesninger på nettet som foreløpig har toppet seg med en fantastisk visuell produksjon av BBC. Den kan du se nedenfor her.

 

Superfortellingen

Hvis vi skal forsøke å brekke ned suksessen i ulike elementer er det mest i øyefallende Roslings hovedfortelling. Den er enkel: «Det du tror om verden er feil. Verdensbildet ditt er foreldet og jeg skal fortelle hvordan verden i virkeligheten er». Denne posisjonen dokumenterer han gjennom spørreundersøkelser. For eksempel: Hvor mange år har kvinner gjennomsnittlig (på verdensbasis) gått på skole. A: 3 år, B:5 år, C:7 år. De fleste vil svare 3 år mens det riktig svaret er 7. Dette er kjernen i budskapet til Hans Rosling. Vi har et feil bilde av situasjonen i verden og vi tror at verden er mye verre enn den i virkeligheten er. Rosling korrigerer de store fortellingene, superfortellingene. For eksempel fortellingen om en verden som nærmer seg en befolkningskatastrofe og en verden som ikke makter løse de store fattigdomsproblemene. Gjennom helsestatistikk dokumenterer han at vi har gjennomgått en enorm utvikling de siste 40 – 50 årene. Han stiller seg alene opp mot publikum og sier hør her :»Her er sannheten».

 

Dramaturgien

Oppbyggingen av forelesningene har som regel disse «aktene»: I åpningen setter Rosling opp en kjernepåstand som for eksempel: «Befolkningseksplosjonen skapes av kvinneundertrykkende religioner», underforstått islam. Så sjekker han med publikum hvor i verden de tror fødselsraten er høyest og hvor mange barn per kvinne vil bli født i 2050: 2, 3, 5. Gjennom dette setter han oss i en posisjon der vi som publikum representerer fordommer, og han fakta. Vi kan kalle dette en antagonistisk posisjon, en alene-alene-mot-alle-posisjon, som skaper en spenning mellom scene og sal. Så går han inn i en etableringsakt der han både viser åpent kildene han bruker og metoden for å organisere dataene. For eksempel forholdet mellom gjennomsnittsinntekt og antall fødsler per kvinne. Det viktigst trekket ved metoden er tall brukt som storytelling. Det vil si de blir satt inn i en tidslinje som viser utvikling over tid og dermed synliggør viktige vendepunkter i vår nære historie. Tallene blir fortellingen om oss.

Deretter går Rosling inn i en dokumentasjonsakt som har den fantastiske igangsetteren «Let’s start the world». Her begynner dataene å bevege seg som bobler etter en tidslinje på noe som likner et animert excel-ark. Dette er høydepunktet: Vi ser verdens demografiske historie de siste 50-årene rett foran øynene våre. Inntil vi når et frosset bilde av verden akkurat nå. Så går han inn i en argumentasjonsakt som forklarer mekanismene som styrer befolkningsvekst og motbeviser for det første våre fordommer om at fattige muslimer driver befolkningsveksten og for det andre at vi går mot en befolkningseksplosjon. Tvert i mot: Vi har kommet til toppen av befolkningveksten. Det vil si at superfortellingen vår er feil.

Til slutt gir han svaret på åpningsspørsmålet: Gjennomsnittlig barn per kvinner er og blir 2. Det er hovedbudskapet i slutten av akten, eller inspirasjonsakten, som handler om hvordan vi skal få de gjenværende landene ut av fattigdom og høy fødselsrate. Det får du svaret på ved å klikke på You Tube.

 

Stilen

Det som er like viktig for suksessen til Hans Rosling, ved siden storytellingen og dramaturgien, er stilen. Den må beskrives som professoral, men med humor, selvironi og aggresjon. Hans Rosling er en ambivalent karakter. Likanes og ubehagelig. Morsom og krevende. Og dermed interessant. Selve presentasjonsuttrykket i form et excel-liknende ark understreker en motsetning mellom «tørre data» og en spennende fortelling. Bruken av motsetninger, eller kontrapunkt, kan vi finne i flere former. Rosling har for eksempel en enorm pekestokk på scenen. I det publikum ler av denne vitsen gjør han som enhver komiker: Responderer ikke på latter. Han spiller «ufrivillig» komisk og dermedpå våre fordommer mot akademia. Ambivalensen og motsetningene skaper et «tomrom» som vi som publikum må fylle med seriøs interesse og vilje til å korrigere våre fordommer. Slik gjør han publikum aktiv. Tilfellet Rosling er severdig:

 

Comments are closed.