Karisma er et ord vi forstår intuitivt, men er egentlig vanskelig å definere. Vi omtaler folk som karsimatiske med forskjellig betydning og undertone. En karismatisk person kan være på toppen av et pyramidespill som høylytt lokker oss utpå med løfter om en rikdom som aldri kommer, eller en stillferdig person med stor tiltrekningskraft og moralsk integritet. Uansett, karisma inngår som et faktum i det store feltet vi kaller kommunikasjon.

– Jeg vet jeg er karismatisk. På et fly nordover satt jeg ved siden av en ung kvinne. Vi kom i prat om løst og fast. Flyprat om ingenting. Jeg husker henne best i lyset fra høstsolen. Utfra intet sier hun: – Jeg vet jeg er karismatisk, men jeg vil ikke bruke det til noe. Det var et utsagn som setter flypraten på full brems. Hva sier man etter det?

Hvis vi går til selve ordet kommer det fra gresk og betyr nådegave og er vel brukt i religiøs sammenheng. Gudene snakker til deg og gjennom deg. Slik det er i så kalt karismatisk kristendom der tungetale og ekstase er gudsbevis. Litt forenklet, du har en spesiell egenskap som er verdifull og verdt å lytte til.

Hvis vi flytter denne egenskapen inn i en mer verdslig og hverdagslig sammenheng, så handler det om å ha en egen utstråling. Født sånn, eller blitt sånn? Eller mer konkret, kan karismatiske egenskaper oppøves? Svaret er naturligvis ja. Jeg skal begunne dette optimistiske svaret med kommunikasjonsferdigheter som: konsentrasjon, retning og historiefortelling.

Konsentrasjon, in concentra, inn i sonen. Det viktigste du må prestere på scenen er ekte tilstedeværelse. Publikummet ditt merker med en gang hvis dette er et foredrag på repeat, eller du har falt ut av det, eller bare betjener power pointen din. Kjedsomheten er momentan og tiden for det meste bortkastet. Så hva kan man gjøre? I skuespillerteknikken har man et dogme om å gjøre én ting om gangen. Det vil si, ser du på et publikum, se! Ta inn inntrykket fra den personen og ikke virr videre. Lytter du til en reaksjon, lytt! Ta det inn og bruk det. Det vil si, metaforisk, dans med. Gjør salen din til din dansepartner. Det er ikke power pointen som er hovedpersonen, ikke engang du, men publikum. Så ei tiden ved at du faktisk tar deg tid til å være til stedet, in concentra.

Retning er det fundamentale i å kommunisere. Hvordan er presentasjonen bygd opp og hvor skal du med den. Det er på innholdsplan. På utførelsesplanet er det like konkret. Tenk at blikk og kropp er koordinert. Det vil si at i det du tar inn inntrykk fra salen, stå konfrontert overfor dem ved blikk og bryst har samme retning. Da oppleves du tilstede og ikke med en kropp som rømmer fra salen. For mange ganger står vi bortvendt med blikket på PPTen. Jeg kan love deg, det er ikke en karismatisk situasjon. Retning handler også om hvor i salen du retter oppmerksomheten. De fleste ser på de som er rett foran deg, eller litt til sidene midt i rommet. Utvid konsentrasjonssirkelen og involver hele rommet.

Historiefortelling er nøkkelen til karismatisk kommunikasjon. Det er de fortellingene som tar oss med et sted og som kopler på følelsene våre og som gir oss ny innsikt bortenfor fagtermene og tallene. Fortellingene må være visuelle, vi der det for oss. De må være spennende, krefter står mot hverandre og hindringer må overvinnes, og det må ha et poeng. Jeg jobbet tidligere i teatret. Der var ofte en av oppgavene å fortelle publikum om forestillingen. Av og til var jeg på scenen med et av våre beste skuespillere, Veslemøy Haslund. I det hun snakket var rommet fylt av hennes stemme og nærvær. I det jeg tok over forsvant hun liksom og jeg tenkte: Gikk hun av scenen? Så jeg måtte spørre henne: Hva er det du gjør? Jeg merker ikke at du er der når jeg snakker. Da sa hun noe som jeg mener er livskunnskap: – Teatret er enkelt. Lyskasteren går fra den ene til den andre. Alle kan vi slå på lyset inni oss. Jeg kan også slå det av. Slik at publikum kan se deg bedre.

Dette er det vi kan trene på: Økt konsentrasjon, tydligere retning, og fortellinger som skaper øyeblikk med ekte nærvær. Karisma.