Det verste med å gå inn på en scene er akkurat minuttene før, eller timene før. Det er tanken på at man skal gå dit som setter seg dypt inni en. Når vi ser på folk som er flinke til å gå inn på en scnene – se på Obama og prøv å sette deg i hans sted – da får man en følels e av at det der kunne vi aldri ha klart.
Man får opp et førbilde av seg selv og salen som den største asymmetrien man kan oppleve. Du er den ene og du er den synlige. Salen er de mange og de er oftest usynlige for deg. Disse tankene gjør at du setter deg i en stressituasjon. Som enten berører selvtilliten din eller setter igang beskyttelsesmekanismer i deg selv. Den mest normale planene er at jeg skal komme meg hurtigst mulig opp på scenen, finne den korteste veien og sette i gang presentasjonen. Før salen får tid til å se meg, vurdre meg og eventuelt forkaste meg før jeg får åpnet kjeften.
Oppskriften er svimlende. Du skal tvert i mot finne lengste vei fra entrepunktet på scenen og til det punktet du endelig skal stå. Du skal ikke være trollet i esken. Men du skal være den som gjør den beste entrewalken den dagen.
Så hva gjør du når du står foran terskelen til scenen. Hva gjør du i timene og minuttene før?
1) Prøv å hvisk ut førbildet av hvordan du vil se ut. Tenk på noe annet.
2) Få fokus bort fra oppgaven og kom i kontkat med omgivelsene dine. Lytt til lyder som er rundt deg. Studer folk og farger. La hjernen få lov til å avstresse med noe som er konkret . Noe som er her og nå.
Så står du der da. Du hører en konfransier presenterer deg eller du hører salens summing. Eller en enorm stillhet. Nå skal jeg forklare deg helt konkret – skritt for skritt hva du skal gjøre. Følger du denne oppskriften så er det du som kan the walk.
Start med å kjenne at du står med bred fotsåle. Ta et dypt pust inn gjennom nesen. Når du puster ut gjennom lukkede lepper føler du at du blir tyngre. At du hviler tyngre og tyngre mot underlaget etterhvert som du puster inn og ut. Så skal du endelig bevege deg. Det første du skal gjøre – det høres helt idiotisk ut – er at du skal falle. Du skal la deg falle på utpust. Det som skjer naturlig når du merker at du er i ferd med å falle, er at kroppen naturlig knekker i det ene kneet og strekker fram det andre benet. Nå er det kroppen som går og ikke hodet. Nå er det instinktet som styrer og ikke pretensjonene. Og når benet treffer underlaget lar du bare fotsålen rulle fram mot tåa. Føl at du blir løftet inn i neste steg. Da har du gjort det. Prøv det noen ganger hjemme, så vil du skjønne hva jeg mener. Du knekker i det ene kneet. Det andre går naturlig fram. Du lar fotsålen rulle fram mot tåa slik at du føler det som du blir løftet inn i neste skritt.
Nå går du. Det eneste du skal tenke på nå er å puste langsomt inn og når du har pustet inn går du med helt rett rygg. De neste skrittene fram mot punktet du skal til blir drevet fram av at du puster ut. Og da er du der. Og det du må huske er altså –finn vippepunktet i kroppen der du vipper framover. Fokuser på det punktet du skal til. Og ikke se på publikum før du er framme. Det vil si at du skal ikke be om tillatelse til å gå på scenen. Du skal la deg føre organisk over scenen av utpust og innpust.