Kafkas mus og 5 tips til god historiefortelling

 

…eller: Hva kan du lære av hverdagsfortellingene?

 

Har du noen gang opplevd å bli nærmest låst fast av en fortelling som liksom ikke går noe sted? Følelsen av at sosiale normer gjør at du ikke makter å manøvrere deg ut av en ordflom med mange begynnelser og ingen slutter? Meningen ligger nok i et ønske om å underholde og holde på ordet, men i det du går fra bordet kjenner du at du er utmattet. Hvorfor? Antakelig fordi forventningene ikke klaffet med formidlingen og du kunne ikke gjøre noe for å slippe unna. Det er tilgivelig og skjer oss alle iblant. Poenget er at det er mye å lære av slike historier. Det er jo positivt.

Jeg tar et eksempel. Jeg satt ved frokostbordet med halvkjente og ukjente på et seminarhotell. Praten sirklet rundt koketid på egg, klimakrisen og om det var satt av nok tid til utsjekking. Veldig normal hotellfrokost. Oppbruddet skjedde uventet og brått og jeg ble sittende plutselig tosom med en mann på min alder rett overfor meg. «- Du er han fortellerfyren», slo han fast ganske kjapt. Jeg bekreftet at jeg hadde et foredrag om en liten halvtime. «- Da skal du få meg deg en historie jeg ikke glemmer så lett. Jeg var på motorsykkel i Nord-Finland».

1te bud: Du skal plante det mulige poenget i begynnelsen

Jeg tenkte at innsalget var bra. God catchfrase. Kanskje jeg heller ikke kom til å glemme denne historien så lett. Iallfall lå det potensielle poenget plantet i åpningen: Han kom seg gjennom uoverstigelige hindringer i ukjent terreng. Sårbar og alene på en skjør farkost. Slik er jo klassiske fortellinger fra Odysseen til Lars Monsen på villspor. Hvis åpningen hadde vært enda mer presis kunne den vært: «- Jeg var alene på en gammel motorsykkel i Nord-Finland og plutselig sperret en mørk skikkelse veien». Rett på, i handlingens midte med en gåte og en krise. Men neida. Fortelleren på den andre siden gikk liksom inn i seg selv: «- Det vil si, turen startet jo i Nannestad. Sigrid og jeg, ungene flytta ut, hun hadde vært kona mi gjennom tretti år i gode og onde dager. Hahaha. Ja da». I det jeg begynner å få bange anelser flytter han unna et glass og vinker meg nærmere med pekefingeren: «- Diabetes». «- Herregud», sa jeg og han tok det som en umiddelbar anerkjennelse. «- Jepp. Jævlige greier».

2nd bud: Du skal fjerne unødvendig informasjon

Det er menneskelig å improvisere, men det er guddommelig å redigere. De fleste samtaler består i å snakke sidelengs gjennom assosiasjoner og innfall. Å fortelle er å snakke forlengs. Å fortelle er å kjede sammen hendelser som logisk følger etter hverandre uten unødvendige digresjoner og informasjon som bare forvirrer. Et eksempel er Kafkas mus. Den er hovedpersonen i en liten fabel av Franz Kafka.

«Akk ja», sa musa, «verden blir mindre dag for dag. I begynnelsen var verden så stor at jeg bare pilte redd omkring. Jeg ble glad da jeg så at det var en vegg til høyre og en vegg til venstre i det fjerne, men disse lange veggene har kommet nærmere hverandre så fort at jeg allerede er i det siste rommet. Og i enden ser jeg at jeg er på vei mot en felle».

Hvis vi ser bort fra den eksistensielle overtonen beveger fortellingen seg mot et nødvendig sluttpoeng, fella. Den er komponert av motsetningene åpen/trang og posisjonene redd/glad. Viktigst er at fortellingen leder mot en siste avgjørende situasjon der handlingen intensiveres og sluttpoenget kommer.

Jeg kjente på at det nå bare var et kvarter til jeg skulle holde foredraget og sa at jeg gjerne ville høre historien senere. «- Stressulf! Jeg skal på foredraget ditt, så slapp av». Med en liten vibrasjon i overleppen fortsetter han. «Vi var akkurat kommet over grensa fra Sverige da jeg så at, faen, bensinmåleren hadde låst seg». Nå snakker vi. En ytre motkraft skaper en uforutsett situasjon.

3dje bud: Du skal fortelle gjennom vendepunkter

En fortelling må snevres inn til færrest mulige utfall for å engasjere lytteren. Det er jo det fortellerkunsten handler om. Lære noen noe, underholde noen, inspirere noen. Fortellingen er bare redskapet for å kommunisere noe viktigere: kunnskap og verdier. Å lytte er å gjette. Hva skjer videre? Hvordan går det? Det er fortellerens oppgave å porsjonere ut hint og hendelser for å holde lytteren aktiv. Så hintene jeg hadde fått var at et par fra Nannestad hadde dratt på sitt livs eventyr etter at ungene hadde flyttet ut. Kona har diabetes og de går tom for bensin og, ja og så? «Sigrid!? Nei, hu var følgebilen hu, og venta i Rovaniemi på spa. For feit for sykkelen! Hahaha. Jeg og naboen, Stein heter’n».

Selv om jeg gløttet på klokka og hadde 10 minutter på meg roet tanken om et vendepunkt i fortellingen meg litt. For det er vendepunktene vi vender på. Plutselig så skjedde det noe (ventet) uventet! I en enkel formel: Kraft (på vei til kona i Rovaniemi) + motkraft (går tom for bensin) = ny retning. En annen måte å definere et vendepunkt på er at hovedpersonen inntar en ny posisjon – som Kafkas mus fra redd til glad. Det handler uansett om ytre motkrefter og uventede hindringer.

4de bud: Du skal holde på krisen

Begrepet ‘krise’ betyr i sin opprinnelige form terskel. Den meste grunnleggende terskelen er overgangen fra kjent til ukjent verden. Det er Dante i helvete eller Breaking Bad eller oss etter 2-gradersmålet. Det som er avgjørende forskjell fra kjent til ukjent verden er at hovedpersonens kompetanse ikke er gyldig lenger. Hovedpersonen blir sårbar og må søke hjelp eller tilegne seg et magisk redskap. Fem på. «- Nå må jeg gå». Kursverten kom i det samme joggende. «- Skal du bruke power point?». Hun grep laptopen min og satte på sprang. «- Vi er sene». Jeg fulgte i dragsuget bortover korridoren. Så seiler motorsyklisten fra Nannestad opp ved siden av meg og mest roper: «- Vi må snu, skreik n’Stig, men jeg sa at vi finner en stasjon snart. Og visst faen var det en ABC i Kolari, men den var stengt. Jeg så en fyr innafor, så jeg banka på vinduet, men han var så drita at’n sov med aua åpne. Så jeg sa, greit vi snur, og i Sverige var stasjonen åpen 24/7. Hvorfor stenger de så tidlig i Finland!? Hæ!?»

5te bud: Du skal ikke være helten i din egen fortelling

Kursverten koplet meg på. Ga en kort og lite entusiastisk introduksjon og jeg kunne begynne foredraget «Fortellerkunstens 10 bud». Mortorsyklisten føyste vekk en bag og satte seg på første benk og ga meg en tommel opp. Den litt glisne forsamlingen lyttet oppmerksomt og noterte høflig hver gang jeg sa «- Dette kan det være verdt å notere seg». Jeg snakket meg inn på temaet passive helter og fortellinger som står og spinner uten å komme til poenget. «- Du kunne brukt fortellingen min som eksempel, men det er kanskje min feil siden jeg glemte at Sigrid måtte amputere til slutt og at jeg savner henne». Vi gikk hver til vårt.

Der er når jeg skriver dette at jeg innser at jeg selv er Kafkas mus og allerede har gått i fella. Jeg har gjort meg selv til en moralsk helt i denne teksten og motorsyklisten fra Nannestad til en plageånd. Det var ikke sånn ment eller slik tenkt, men å fortelle er å bearbeide og det er så fort gjort å løfte seg selv opp. Det er menneskelig å feile, men guddommelig å tilgi. Og jeg feilet i å lytte til den egentlige fortellingen som lå under. Om å savne kona si. Jeg hadde dårlig tid, så da er jeg vel uansett tilgitt.

Comments are closed.