Et hvert rom har sin logikk. Det er to geometriske størrelser som spiller inn når du holder et foredrag: Det er avstand og det er akser. Enten det er snakk om et konvensjonelt møterom eller en forelesningssal skaper geometrien opplevelsen av nærvær eller distanse, stillstand eller dynamikk.

Del inn salen du ser fra podiet inn i tre deler i dybden: Fremste, miderste og bakre rad. Del så rommet inn i tre i bredden: Venstre, midtre og høyre felt. Når du er tilhører hvor er det du vanligvis setter deg? Det fins teorier på dette. Et vanlig forelesningsrom har vinduer (hvis de fins) til høyre sett fra podiet og utgangen bakerst til venstre. Setter du deg fremst til høyre? Da er du en seriøs tilhører og tar flittig notater. Du har satt deg lengst fra utgangen og er synlig for foreleser. Er du foreleser er det de fremst til høyre som er velvillige og notatflittige. Fremst til venstre har du også de som har lyst til å være der. Men de har gått i kortest linje fra inngangsdøren og er de kjappe og energiske. Da har du en logikk for fremste rad: De til høyre er teoretikerne, de som er lette å engasjere sitter til venstre. Fremst på midten har du de mest relasjonelle. De er der for å høre på deg og å snakke med deg. Eller kanskje helst overta foredraget. Det er de mest erfarne som sitter der.

I midtre rad har du som vil studere litt på avstand. De som har satt seg til høyre (igjen lengst fra utgangsdøren) er kritikerne. De som setter seg i midten på midtre rad har inntatt det som kalles «kongeperspektivet» og er som regel tause, men føler at de eier rommet. De som setter seg til venstre på midtre rad er de mer avventende positive. Like bak dem, på bakerste rad til venstre, har du de som ved første anledning stikker. Deres viktigste orientering er utgangen. De bakerst i midtre felt føler kanskje ikke tilhørighet til gruppen, og gjør ikke så mye ut av seg, men blir oftest sittende. De bakerst til høyre sitter garantert og twittrer og føler seg stort sett ubekvem i en analog verden. Ikke ta hensyn til fjesene deres opplyst av pc-skjermen.

Det er viktig at du ikke går inn i «friendly face»-fella. Ofte oppdager du et vennlig nikkende ansikt i midtre felt, eller foran til venstre. Ikke bli hengende der for å føle deg anerkjent. Bruk rommet. Det kan være lurt å erobre midtre felt før du fokuserer på de fremst eller bakerst. Det er heller ikke så bra å «panorere» rommet fra høyre til venstre og venstre til høyre. Ta heller sprang fra de fremst til venstre og bak til høyre. Det viser at du er oppmerksom på alle i rommet.

Aksene i rommet er også med på å skape opplevelsen. Tenk deg en diagonal fra venstre hjørne bak deg til hjørnet oppe eller borte til høyre. Tenk deg så en diagonal fra venstre hjørne til høyre hjørnet bak deg. Aksene i rommet skaper opplevelse av dynamikk. I en konvensjonell konferansesal står talerstolen ofte til høyre (sett fra podiet). Det står ofte på eller nært høyre/venstre-aksen. Blir du stående der henvender du deg oftest til de rett framfor deg (de flittige) og til de bakerst til venstre (de som er i ferd med å stikke). Da er det lett å glemme mange tilhørere. Beveg deg så snart du har mulighet ut på scenen. Da skaper du en disharmoni i forhold til aksene og dermed en ny dynamikk i rommet. Står du og fomler med blomsteroppsatsen til venstre, skynd deg til talerstolen og bli der. Ellers: ei hele scenen og ta med deg alle – ikke minst kongene og dornningene i midten og kritikerne på høyre midtrad. Er alle tilstede oppe til venstre på slutten – ja, da har det vært et bra foredrag. Lykke til!