Plutseligheter!

La oss tenke oss at det finnes to typer mennesker…I dette tilfelle en type menneske som håper at noe plutselig skal skje. Den andre en type som frykter det. Den første typen går rundt med en daglig forventning om at skjer det noe uventet snart. Den andre sitter med en uro for at ingenting varer. Det hele handler om forholdet til det uventede.

Vi er alle i en dramaturgisk livssituasjon: Vi har ikke helt kontrollen. Ikke  over rekkevidden av det vi gjør, motkreftene vi står overfor, og hva som plutselig kan skje. Det betyr at vi er nødt til å anta.Vi antar at bilen foran oss ikke bråbremser, vi aner motkreftene vi står overfor hvis det smeller, og vi anser at det kan plutselig skje.

Da står vi overfor to typer bilførere. Den som henger seg på fangeren til den foran og kjenner prikkingen fra små marginer, og den som konstant teller 1001, 1002, 1003, som en magisk formel mot det uventede. Dempet radio og mobilen i flightmodus som en tilleggsforsikring. Den andre typen guffer naturligvis på med Born to be Wild.

Vi er to typer i det vi klyver ut av bilen og kommer inn i kontorlandskapet også. Den ene går pent på plass og klokker seg inn i en idealdag og lengter etter sommertid. Den andre henger en stund ved kaffemaskina for å se om noen har skadd seg i helga, eller om andre er litt ekstra fyllesyk. Dagen går og årene passerer. Den på kontoret er tilfreds, den ved kaffemaskina har resignert. Når det plutselige uteblir er det enten bra eller forferdelig kjedelig. Den som kjeder seg oppgraderer små hendelser til kriser og ethvert avdelingsmøte til det viktigste, og er ellers sånn tilsynelatende mellomtilfreds. Innerst inne desperat. Det er stor kraft i forventninger som ikke innfris.

Så skjer det uventede. Plutselig skal avdelingen på kurs. Med deg. Da har du to typer foran deg. Den ene er motvillig og sitter med en «herregud-dette-er-så-bortkastet»-mine og spør: – Skal vi notere? Underforstått: «Gi meg reglene og sett meg inn i ritualet». Den andre er klar som et egg og venter på første anledning til å ta over. Først kommer det som et uskyldig varsel i form av: «Snakk litt høyere». Underforstått: «Jeg henger på fangeren din, og bremser du smeller jeg inn i deg. Kjør på!»

Du er i en dramaturgisk situasjon. Du har ikke helt kontrollen. Og det er to helt forskjellige forventninger til deg: «Si noe konkret på en konvensjonell måte», og «gi meg en helt mindblowing opplevelse». Hva gjør du? Tråkker du på gassen eller bremsen? Her er scenarioene. Tilfredsstiller du forventningene til den som ikke vil ha noe nytt og uventet får du en venn for livet. Innfrir du ikke forventningene til den som har et stort behov for å det unike får du en fiende som lar seg høre. Har du en sjanse til å komme ut av det med begge typene som velvillig publikum?

Ja! Nøkkelen ligger i deg. Posisjonen du inntar og relasjonen du skaper. Lag en åpning med minusfortegn. Det er en dramaturgisk naturlov at det som åpner i minus ender i pluss. Minusfortegn for den ene er at det kommer noe nytt, for den andre at det ikke kommer noe nytt. Så få motoren til å harke: «Jeg har ikke fått forberedt meg til i dag så godt jeg hadde ønsket. Det er den gode nyheten. Den dårlige er at jeg bare har 45 minutter til rådighet for å komme meg helskinnet igjennom. Så det er fort gjort» .

Poenget er å sette seg i en dramaturgisk situasjon der du ber om hjelp fra publikum. De svikter aldri så lenge det er bruk for dem. Og så må du sette en klar timeframe for det hele. En tidsramme som intensiverer dramaet og tydeligjør ritualet. Da funker det. Både for den som ønsker å hjelpe deg til en «vanlig» forelesning, og de som ønsker et drama der du plutselig lykkes eller mislykkes.

Comments are closed.