Bløffesyndromet

«Funker dette?».  «Er jeg en bløff?». «En dag blir jeg avslørt!». Alle står vi i situasjoner der vi yter foran et publikum. Det kan være konkret foran et kamera, eller et publikum på et foredrag eller et møte. Eller mer indirekte som ved en eksamen. Dette er performative oppgaver vi alle har erfaring med. Vi holder en forestilling.  Som regel er det ikke jobben vår, men et nødvendig onde, eller en avvekslende glede. Uansett føler vi oss ikke på hjemmebane. I det vi er ferdig med forestillingen har vi behov for en eller annen form for tilbakemelding. Oftest uteblir den, og vi må evaluere selv om det funket eller ikke. Denne egne inntrykkskorrigeringen kan være en farlig vei.

Det er så få konkrete kriterier for hva som er et bra foredrag og vi er avhengige av å lese andre folks reaksjoner. Det er ikke noen entydig tekst. Ofte leser vi inn vår egne tapskriterier i utydelige eller fraværende reaksjoner. Vi er forskjellige, men alle har vi noen grunnverdier som vi ikke vil svikte. Hvis du tenker: «De synes jeg er kjedelig», mener du at det å underholde er viktig. Tenker du: «De synes jeg er belærende», setter du dialog med tilhøreren høyt, men får det liksom ikke til.

Du får dine performative oppdrag fordi du kan noe. Hvis du sitter med en følelse av at publikum ikke syns du har peiling så sett på bremsene. Du kan noe! Verdsett det. Den snikende følelsen av du blir betraktet som en bløff kan feste seg i sjelen og bli til: «Jeg er en bløff». I psykologien opptrer man med noe som kalles «The impostor syndrome». Da har opplevelsen av å være en bløff blitt til en sannhet. Dette «syndromet» rammer studenter og fagfolk der fagfeltet er grenseløst og kravene udefinerte. En flyter og det er ingen mulighet for å lykkes. Kast anker før du kommer dit!

Vi er alle avhengig av å ha et greit selvbilde. Vær ikke redd for belønne deg selv og ikke minst: Vær ikke redd for å belønne publikum. Hvis det ikke går så bra, så bare si det. Publikum har rett. Hvis du lurer på hva publikum tenker: Så spør dem! Ikke isoler deg. Ikke straff deg selv. Står du på podiet er det fordi du kan holde frem en flik av verden og det er godt nok.

Comments are closed.