Vi har alle grunnbevegelser som liksom er oss. Vi er også skapt slik at de er jevnt fordelt mellom bevegelser vi har kontroll over og bevegelser som mest er reflekser. Fullstendig utrykkskontroll har vi heldigvis ikke. Da ville vi levd som om vi hele tiden så oss utenfra. Visst er livet en scene, men det å være sitt eget publikum hele tiden har vi ikke ork og konsentrasjon til. Og vi har absolutt ikke noen inntrykkskontroll selv om vi av og til tror det. Det vil alltid oppstå øyeblikk der guarden er nede og vi slipper frem noe innenfra som gir seg uttrykk i bevegelser vi ikke har kontroll over, og som blir private øyeblikk i offentlighet. Disse private øyeblikkene er bevegelser vi kan kalle trøstere. Å leke med håret, legge hånden for munnen, stryke seg over nese og kinn, er vanlig selvtrøsting. Det å klø seg, plukke på klærne, stryke seg over lårene, er andre tegn på ubehag og usikkerhet som flasher igjennom oss og treffer dypere lag i hjernen og som gir beskjed om å iverksette trøstere. I verste fall og i verste tilfelle kan vi havne i sittende fosterstilling: Beina i kryss, armene i kors, hodet bøyd, overkroppen lutende og øynene igjen. Da er det best å tenke: «Vi tar det i morra», og avbryte jobbintervjuet .

Trøstere er noe vi alle har i bevegelsesrepertoaret vårt, og det er bare å akseptere dem. Likevel er det av og til at mye selvtrøst i formidlingssammenhenger kan stå iveien for selve budskapet. Det kan hende vi reagerer negativt på noen i salen eller indre tanker og impulser som farer igjennom oss. Da er det viktig å ha en god teknikk for å samle seg igjen. Det finnes mange konsentrasjonsteknikker, og du må finne den som fungerer for deg. Uansett handler konsentrasjon om å samle seg om noe konkret. Kjenner du at du «mister det», omfavner deg selv, og har mest lyst til å putte hånden over munnen: ta en liten time-out der du igjen kjenner underlaget du står på og pusten som holder deg i gang.

Hvis det er slik at den du snakker med plutselig begynner med selvtrøsting kan det være flere grunner til det. En  bekymring over strykjernet hjemme kan få samtalepartneren din til å legge hånden over munnen. En reaksjon på deg kan få den andre til å stryke seg usikkert over nakken. Eller så kan det være at den du sitter overfor rett og slett speiler dine trøstere. Så lag en liten liste for deg selv når du har tid: «Mine standardtrøstere». Så er det jo spennende å se når de settes i sving. For de er der for å hjelpe.