Beina lyver ikke. Det sier i ihvertfall ekspertene. Beina snakker direkte med dypere lag i hjernen og er for det meste utenfor tankens og viljens kontroll.  Vi reagerer på fare ved umiddelbart å fryse i stille posisjon. Det har vi i genene fra den gang vi møtte slanger i sanden eller løver på savannen. Eller så får vi tilført blod fra andre organer for å løpe fra trusselen. Frys- eller flukt-reaksjonene sitter i det limbiske systemet i hjernen. Vi kommuniserer også følelser og sosial tilknytting med beina. Vi kan gjøre territoriale krav på trikken ved å stå brebeint, vise usikkerhet ved å tvinne beina rundt stolen på kontoret, eller berøre hverandres bein under bordet en lørdagskveld. Men det limbiske systemet er ikke bare en kommandopost som dirigerer reaksjoner på den ytre verden. Det går an å snakke med det. Skaper du en god kontakt med underlaget forteller du deg selv at her er det trygt å være.

Her er en liten øvelse som gjør to ting: Fysisk balanse og ro. Stå tungt slik at du kjenner at fotsålen er i god kontakt med gulvet. Tenk så at du har en papirskive over hodet og en blyant på toppen av issen. Tenk at du setter et lite kryss i sentrum av papirskiven. Du skal nå tegne en klokke på den tenkte papirskiven. Trekk en strek ned til klokken seks. Kjenn at vekten går over på helen. Kjenn også at magemusklene er med på å holde balansen. Vipp så rolig inn i sentrum igjen og pust ut. Trekk så en strek frem til kl 12. Kjenn igjen at magemusklene hjelper deg når du er på tærne. Vipp tilbake til sentrum og pust ut. Kjenn at du føler deg tyngre. Trekk så en strek ut til kl tre. Inn igjen. Pust. Så ut til klokken ni. Inn og igjen pust ut. Så vipper du ned til klokken seks, så i en halvsirkel til klokken ni, og inn i sentrum. Så ut til klokken tre og en halvsirkel frem til klokken 12. Så endelig tilbake til sentrum. Kjenn kontakten med underlaget. Kjenn at kroppstemperaturen har økt litt, og at du føler deg mer tilstede i rommet. Gå så ut i verden på glade føtter!